Til trøst
om vi mister det vi ikke makter miste
om vi må gi slipp på det vi holder fast
om det fineste vi visste ikke varte
om drøm og hverdag står i skarp kontrast
slike dager er det at vi starter lengte
på en måte som vi aldri lengtet før
og vi kommer trygt med sårbarhet og sinne
til en som tåler mer enn andre gjør
om vi ikke orker bære blir vi båret
om vi ikke orker gå så blir vi møtt
om vi ikke orker gjøre får vi være
om det skumrer blir den nye dagen født
slike dager får vi gripe selve håpet
en trassig tro tar bolig og blir vår
det blir morgen det blir kveld en dag om gangen
til vi får beina under oss og står
Kom du som er
gi oss krefter til å være
vekk oss opp til godt, som venter på å bli!
Denne sangen fann eg på ein cd for nokre dagar sidan da eg køyrde heim fra Sogn, og den gjorde så inntrykk på meg at eg spelte den om igjen og om igjen. Eg skulle gjerne ha høyrt denne når me akkurat hadde mista nokon som sto oss veldig nær, og dessverre er det jo daglig nokon som mistar nokon på ein eller anna måte, derfor ville eg dele denne sangen med deg som skulle trenge den.
Kanskje finner du óg trøst i denne?